«Davids rike nåde, den visse»
Skjulte Skatter, publisert april 1985
Click to listen to the speech.
Esaias 55,3
Det er altså to betegnende ting ved denne nåde, som underlig nok kalles Davids nåde, den veldige nåde som David fikk, den som maktet å få ham til å bli en mann etter Guds hjerte. Det skal det jo selvsagt noe voldsomt meget til å kunne bli! —
Og all den virksomme nåde som vi har anledning til å få nå i den nye pakts tid, den er jo mangfoldig ganger større og virksommere enn den man kunne få i den gamle pakts tid!
Men — helt guddommelig lovmessig — absolutt uten unntagelser — ifølge Peter og Jakob — kan vi kun få denne nåde hvis vi i sannhet er ydmyke, og bare i den grad vi er ydmyke.
Dette er visst og sant i alle måter! Ja, det er det sikreste av alt det sikre! Og det er like så sikkert at den stolte har Gud til motstander, som det er at den ydmyke får nåde. Dette er det åndelige, såvel som det menneskelige, livs naturlov. Det er den sanne bakgrunn for all opphøyelse og all fornedrelse, ifølge Jesu egne ord: «Den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer skal opphøyes.» Ja, selv om man selv ikke ønsket det. For det er Guds egen faste beslutning, ifølge sitt eget guddommelige vesen.
Vi får altså akkurat så rik og mangfoldig nåde som vi er ydmyke til! Og akkurat så sikkert og visst er dette, som det i det hele tatt er sikkert og visst at det virkelig i ånd og sannhet er ydmykhet vi har, og ikke ett eller annet surrogat for ydmykhet. —
Det er jo flere kjennetegn på ydmykheten. Den ydmyke gjør ikke innvendinger, eller bortforklaringer, eller protesterer, eller opponerer, eller tviler eller nøler med å adlyde Guds ord og sine overordnede i denne verden, både på arbeidssteder og i familielivet. Man lar seg da også gjerne formane og irettesette. — Og er dyktig til å tie stille, og ikke opplate sin munn, eller uttale seg om dette og hint, og om denne og hin, og til å snakke om noe man egentlig ikke har noe greie på, for han holder seg gjerne til det lave. Ja, han benytter anledningene til å holde seg der, for der er freden uten ende. —
Fremfor alt avholder den ydmyke seg fra å dømme og kritisere sin neste, for hver den som gjør slikt, har jo unektelig opphøyet seg, og tatt plass på et dommersete. Dommerne sitter jo der. —
Da er man så langt borte fra ydmykheten som østen er fra vesten. Og like så langt borte er da Guds sanne nåde fra enhver slik person!
Så lenge man er ydmyk, er man så å si livsforsikret! Gud er nådig, miskunnelig og barmhjertig mot alle mennesker, unntatt de stolte, hovmodige, overmodige, selvkloke og oppblåste, for disse har Gud til motstandere! Stakkars mennesker!
