Смирените по сърце

Det heter for eksempel det står ikke til den som vil og til den som løper, men til Gud som gir miskunnhet! Er det noen lov for hvem han gir miskunnhet, hvem han gir nåde? Ja, det er det, det er. Altså, overfladisk sett så tenker man: Ja, da nytter det ikke noen ting da, det er ikke noe hjelp det da å være ivrig? Nei, det er riktig det. Men det betyr ikke det at det er på slump og at det er lotteri og at Gud er lunefull. Vi vet hvem han gir nåde! Ja, vi vet hvem han gir mere nåde, hvem han gir mest nåde, og hvem han absolutt ikke gir nåde.

Det er mange som løper, det er mange som vil, det er mange som er ærgjerrige – kjenner du den glosen? Ja, hva er det for noe? Det er det at jeg vil, jeg vil opp, jeg vil frem. Jeg vil bli en Herrens tjener, jeg vil bli dyktig, jeg vil tale glimrende. Blås i ære med alt hva du vil. Vil du gå ned? Man kan være midt i en Guds levende menighet uten noensinne å bli lykkelig. Hva er grunnen? Sier ikke at det er mange grunner. Det er mangel på ydmykhet. En er for stor og for sterk i seg selv, det er den eneste grunn! Det er jo beviselig det, det er aldri for mange eksempler på det.

Så er det smått stell med en, en har ikke seier over synd, ja det er riktig elendig. Og midt i det så har man svære interesser av å kunne stå frem og tale herlig. Er det noen de kjenner seg igjen? Er det noen de kjenner seg igjen? Det er ikke farlig å være ydmyk, det er ikke farlig å erkjenne. Skjønner det ikke allerede nå? Det er det motsatte som er farlig. Er det noen som kjenner seg igjen? Er det noen mening i det? Det er åndelig talt vanvittig. Det er hva det er. Annerledes sagt: det er jo hykleri, det er jo skuespill. Det er jo å ville bløffe, det er jo å ville imponere folk for å få en ære som jeg på ingen som helst slags måte tilkommer. Er det ikke det? Ja, slutt med det. Slutt med det for bestandig. Se å bli interessert i å seire over synd. Og hva er veien til det? Hva er veien til det? Det er å være ydmyk. Det er å fornedre seg selv. Da gir Gud nåde om jeg ikke spurte om det en gang.

Devotional

В речта си „Да се смиряваш от сърце“ Аслаксен цитира стих от Римл. 9, където се казва, че не зависи от този, който иска, или от този, който тича, но от Бога, който показва милост (благодат). Няма ли полза да тичаме? Защо въпреки това трябва да се смиряваме?

You have to log in if you want to save your answer.