Z serca pokorni

Vi arme stakkarer her i denne onde verden med et kjød som det ikke bor noe godt i, med sterk egenvilje, sterke lyster og sterke meninger. Så bli i den grad frelst at Guds vilje kan skje i vårt liv, at vi personlig – hver enkelt en – gjør Guds vilje slik som den blir gjort i himmelen. Og de i himmelen har ikke noen slik egenvilje å fornekte, men det har vi! ENDA gjøre Guds vilje slik som den skjer i himmelen. Ja hvem mener seg å ha gjort det slik?

Hva om vi spurte hver enkelt om de mente at de gjorde Guds vilje? Så ville vel de fleste dra på det tenker jeg. Og om du skulle tilhøre en av de få, så ville du si ja uten å dra på det, så var det da allikevel nødvendig med det tilleggsspørsmålet, slik at du blir i overenstemmelse med dette ordet her: mener du at du gjør den slik som den skjer i himmelen? All Guds vilje blir av deg gjort slik på jorden som den skjer i himmelen.

Så kan vi spørre, hvorledes skjer den i himmelen? Ja det er det letteste å svare på av alt sammen. Eller rettere sagt det er det eneste som er lett å svare på. Det skal det ikke stort til å skjønne. Men det er ikke sikkert vi har tenkt noe større over det, og derfor så gjør det ikke noe større virkning heller. Derfor er jeg glad for å kunne fremlegge det her nå, for at det kan gjøre større virkning – stor virkning. I himmelen skjer selvfølgelig Guds vilje slik at den blir gjort med en eneste gang. Det er ikke før sakt før det er gjort. Den blir gjort straks!

Devotional

Aslaksen, w przemowie “Z serca pokorni”, cytuje werset z Rzymian 9, który mówi, iż nie zależy to od tego, kto chce, lub kto biegnie, ale od Boga, który okazuje miłosierdzie (łaskę). Czy w takim razie nie ma sensu “biec”? Dlaczego w takim razie mimo to, powinniśmy być pokorni?

You have to log in if you want to save your answer.