¡No juzguéis!

Forut for undergang står det skrevet, opphøyer en mann seg. Setter seg til dommer over alt og alle, over hva som helst og hvem som helst.

Det er noe som heter gudsfrykt. Frykte for Gud, frykte for å mishage Gud. Frykte for å være på kant med han. Ja hva skulle en frykte mer enn dette? Det verste av alt – ikke det er man redd for en gang.

Det er svært lite gudsfrykt kjære venner. Men det er forholdsvis svært bra iblant oss. Det kommer av at det er så mye gudsfrykt som det er. Men det er en masse kjære brødre og søstre som i høy grad mangler gudsfrykt. Ordet sier hva det mener. Det er å frykte, det er å være redd – for å få Gud imot seg, for å komme på kant med Gud, for ikke å lyde hans ord, for ikke å elske hans ord, for ikke å mishage han på noen som helst slags måte.

Og den aller verste måte – enestående forferdelig måte – det er å ha store tanker om seg selv. Det heter hovmot. Det heter stolthet. Det heter oppblåsthet, og det heter selvklokskap – noe man innbiller seg. Som ikke er sant. Det stikk motsatte er det sanne.

Paulus skrev at «av Guds nåde er jeg det jeg er». Ja, det er nøyaktig det samme som «av mangel på Guds nåde er jeg ikke noe mer enn det jeg er, dessverre». Det er dessverre ikke blitt noe mer enn det det er blitt. Av mangel på Guds nåde.

For Gud gir de ydmyke nåde, altså av mangel på ydmykhet. Det kan vi alle ta til oss det. Det er ikke tale om at det er så bra med noen av oss at vi ikke kunne vært enda bedre. Altså er det i alle fall en liten mangel på ydmykhet. I beste tilfelle. I de fleste tilfellene er det stor mangel på ydmykhet.

Det vanligste som er, det er å kritisere og dømme. Og det er det mange av vennene som gjør. Det er en del som har det slik – de er så ydmyke at de gir seg ikke til å dømme de eldste, men vi får nesten si så tar de det igjen med alle de andre. De synes de de kan dømme. Men hva står det skrevet? Det står ikke sånn: døm ikke for meget. Det står ikke sånn: vær ikke for snar til å dømme. Det står: døm ikke. I-K-K-E. Ikke.

PreviousNext