“… ne živim več za sebe…”

«Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv …. » Gal. 2,20.

For et mirakel det må være skjedd, når man i sannhet kan skrive slik mens man ennu lever her i denne verden!? — — —

Hvorledes kan jeg da fremdeles synde, når jeg ikke lenger lever selv? Hvorledes kan jeg bli vred, fornærmet, bitter, misfornøyd, utakknemlig, få imot noen, stjele, lyve, bli bekymret, være forfengelig og pyntesyk, trette, diskutere, bli motløs, bli ærekrenket, være æresyk eller stolt eller pengekjær, eller skryte av meg selv?

Ja, svar meg på det!? Hvorledes kan den som i det hele tatt ikke lever selv mere, gjøre noe fortred? Et menneske synder sålenge det lever selv!!! Hvorledes kan jeg kreve noe lenger for meg selv, når jeg selv ikke lenger lever?

Vil jeg ikke oppgi alt og dø med Kristus, da er jeg nødt til å fortsette med å gjøre synd.

“Han kan ikke synde, fordi han er født av Gud” er det samme som: han kan ikke synde, fordi han er død med Kristus = fordi han ikke lenger lever selv. 1. Joh. 3, 9.

Hvorledes kan jeg la være å elske når Kristus lever i meg? Gal. 2, 20. Hvorledes kan jeg gjøre urettferdighet når Kristus lever i meg?

Kristus og bevisst synd kan ikke samtidig være i meg! Er Kristus i meg, da er synden utenfor mitt hjerte. Er synden i mitt hjerte, da er Kristus utenfor. — Just derfor kan han stå utenfor hjertedøren til omvendte mennesker å banke på, slik som det står skrevet i Åp. 3, 20.

Dessverre fortsetter de aller fleste å leve selv, for det er jo vitterlig at de aller fleste kan gjøre både denne og hin synd, gang på gang, ja til og med de groveste synder, f. eks. å lyve, eller å ha imot noen!

Hvorledes kan jeg holde på med å forsvare meg selv og mitt eget, å rettferdiggjøre meg selv når jeg er død?

Hvorledes kan man være selvisk når man ikke lenger lever selv? Hvorledes kan man være levende interessert i husgeråd, klær og pene farver når man er død? Og hvilken interesse kan den avdøde ha av hva menneskene sier om ham, eller synes om ham??? Ja, svar meg på det! —

Og hvilken smerte kan det bringe meg når noen foruretter meg i det jordiske når jeg selv er avdød fra dette? Og hvilken stor glede kan det bringe den avdøde at det fremdeles kommer mange innbetalinger i hans navn? Ja, si meg det!

Ingen kan med rette si at han ikke mere har noen egenvilje, men det kan ved Guds store nåde bli slik at det kan se ut som om man ingen har. — Hvorledes kan jeg elske de ting som er i verden, når jeg er avdød fra den?

Det står i en sang: “jeg vil ei mer” = ikke lenger leve selv. Er dette sant for ditt vedkommende?

I alminnelighet vil man jo en hel del!!!

Den avdøde — en som ikke lever lenger selv — han har intet mere å tape, for han har jo i sannhet gått ifra alt, (avgått ved døden).

Men den som lever selv, har meget å verne om. Han kan komme ut for mange uhell, og lide meget tap, og bli adskillig plaget av sine medmennesker. Men disse plager dessverre ikke livet av ham, slik som man ofte påstår. Han har dog anledning til å miste det frivillig. —

Og da ville det store under, eller mirakel skje at han ble kvitt alle sine unødige sorger og plager!!! — Vidunderlig! Så ble det bare vinning alt sammen, både likt og ulikt! —

“. . . forat vi skal avdø . . .” 1. Pet. 2, 24. “. . . vi som er avdød.” Rom. 6, 2. Hvis vi er død med Kristus, hvorfor da behandle oss “som om vi levde i verden”? Kol. 2, 20.

Skulle du ha hørt på maken???

Nå må vi spørre: Hva skal det til forat denne ubeskrivelig herlige tilstand i sannhet kan nåes? To ting: I at man virkelig vil avdø fra seg selv og alt sitt eget. II Levende, personlig tilegnet tro på at vi døde med Kristus, da han døde på Golgata kors. I At man vil dette, gjør at man kan tro. II Og at man tror, gjør det til virkelighet.

Eders Elias Aslaksen.

Devotional

V članku “… ne živim več za sebe …” piše Aslaksen: Če je Kristus v meni, potem je greh zunaj mojega srca. Če pa je greh v mojem srcu, potem je Kristus zunaj.” Ali lahko rečeš, da Kristus živi v tebi, ko si ti kiržan?Zakaj?

You have to log in if you want to save your answer.