Guds-livets grunnlov

“Gud er den som dømmer; den ene fornedrer han, den annen ophøier han.” Ps. 75, 8. “Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud som gjør miskunnhet. Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over og hvem han vil, den forherder han.” Rom. 9, 16, 18. Den sig selv ophøier, skal fornedres; og den sig selv fornedrer, skal ophøies. Matt. 23, 12. “Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre, og I alle skal iklede eder ydmykhet mot hverandre; ti Gud står de stolte imot; men de ydmyke gir han nåde.” 1. Pet. 5, 5. “ydmyk eder for Herren, og han skal ophøie eder.” Jak. 4, 10. “Førenn jeg blev ydmyket, for jeg vill; men nu holder jeg ditt ord. Det var mig godt at jeg blev ydmyket, forat jeg kunde lære dine forskrifter. Jeg vet, Herre, at dine domme er rettferdighet og i trofasthet har du ydmyket mig.” Ps. 119, 67, 71, 75.

Gud hverken fornedrer eller ophøier, hverken forherder eller velsigner, hverken lar det mislykkes eller lykkes — på slump. Det gjør han alltid, i alle tilfeller og mot alle personer efter bestemte love.

Hovedloven er ydmykhetens lov. Hvad er egentlig ydmykhet? Det er ikke en klynkende tone eller nogen pene fraser. Det er selverkjennelse og inntagelse av rettmessig plass overensstemmende dermed. F. eks.: Når den unge underordner sig under den eldre, da er han ydmyk. Han erkjenner sin ungdom og innstiller sig under den eldre.

I ovennevnte skriftsteder er der tale om to hovedgrader av ydmykhet. I Ydmyke sig selv. II La sig ydmyke. Ydmykhet faller sammen med kjærlighet til sannheten. Sannheten er at man jevnlig — på alle felter — er for høit oppe. Ved kjærlighet til sannheten (2 Tess. 2, 10) innrømmer man dette, ydmyker sig og fornedrer sig selv overensstemmende med det sannhetens lys som skinner ut fra Skriftene, i vidnesbyrd eller på annen måte.

Førsteklasses ydmykhet består deri at man frivillig dømmer sig selv (1. Kor. 11, 31—32) og fornedrer sig selv — av egen drift. Annen klasses ydmykhet består deri at man erkjenner når man blir ydmyket av Gud, når man blir personlig dømt gjennem andre personer eller ved tilskikkelser av en eller annen art. Man behøver altså i dette tilfelle en ekstra hjelp for å kunne være ydmyk. Uten denne vilde man ikke kunne erkjenne sin dårlighet. Når lyset skinner i forsamlingen uten å være adressert til nogen bestemt person, opdager man ikke at det treffer noget hos en selv. Man må ha en personlig henvendelse av en eller annen sort før man opdager det.

I beste tilfelle setter man sig selv tilbake fordi man ser at der er ens rettmessige plass. I det annet tilfelle setter man sig lenger fremme; men når verten forklarer vedkommende at hans plass er lenger tilbake, skammer han sig og setter sig straks tilbake.

Hvis han nøler med dette, kan vi si at det blir en tredje klasses ydmykhet. Og dersom man ikke erkjenner og lar sig fornedre idetheletatt, er det hovmod og stolthet — og man får overhodet ikke nåde, ikke hjelp ikke frelse. —

Dette dreier sig alt sammen om virkeligheter, om kjennsgjerninger. Foruten dette har vi ennu en slags ydmykhet, nemlig, falsk ydmykhet, hyklet ydmykhet. Denne består i ord, tone og ansiktsuttrykk som vel har skinn av ydmykhet, men som — når det kommer til kraften, til virkeligheten — viser sig kun å være skuespill. —

Å ydmyke sig, er selv å innta rett plass.

Å bli ydmyket er med eget samtykke å være satt på rett plass av andre. Å være stolt er å forsvare og ville beholde den plass man ikke med rette tilkommer. —

PreviousNext